"Nå sprekker jeg snart!!"

Vi skal jo være rolige og fornuftige

Det er mange som mener at det å være sint, heve stemmen og kjefte på barn ikke er greit. De mener at barn er for sarte til å tåle slike reaksjoner.

I foreldrebøker ser jeg sjelden referert noe om foreldres sinne, og i lærerutdanningen blir det heller ikke snakket om hva man skal gjøre som lærer, hvis man blir sint. Det virker som om det er litt tabu å snakke om.

Vi foreldre skal være fornuftige og ansvarlige, og det innebærer tydeligvis ikke å bli sint.

Jeg pleide å bli sint.

Faktisk veldig sint, siden jeg egentlig er en skikkelig kruttønne. Jeg kunne plutselig eksplodere foran barna mine og brøle ord som gjorde at de følte seg små og ødela relasjonen oss i mellom...

Det var vondt, og jeg var livredd for at jeg skulle skade dem.

Ødelegge både selvfølelsen deres og relasjonen vår. 🥺

Det hjalp ikke å telle til 10...

Jeg har fått mange tips til hva jeg som voksen kan gjøre hvis jeg blir sint på barna:

Ta noen dype magadrag, telle til 10, ta noen spretthopp ... (se for deg meg, en moden kvinne på 51 år ta spretthopp foran barna mine?! ) 

Kanskje dette hjelper for noen - men IKKE meg!

Problemet er at da jeg ble skikkelig sint, klarte jeg ikke å kontrollere følelsene mine. Det hjalp i alle fall ikke å telle til 10. Jeg måtte jo i så fall ha telt til 100!

Hva med VÅRE følelser?

De siste årene har det blitt mer og mer fokus på å møte barns følelser. 

«Alle følelser kan aksepteres, men noen handlinger må forhindres» er det vi skal ha fokus på overfor barna. 

Vi skal akseptere og prøve å forstå hvor disse følelsene kommer fra, og forhindre at farlige handlinger utføres.

Men hva med våre følelser, da?

Betyr ikke "Alle følelser kan aksepteres" at også våre følelser kan aksepteres? 

Jo, det er akkurat det det betyr.

Vi skal selvfølgelig alltid prøve å kontrollere følelsene våre – være de rolige og trygge voksne. Problemet er at det er helt urealistisk at vi skal klare det alltid!

Vi har lov til å bli sinte og heve stemmen overfor barna våre. 🧡

Vi har derimot IKKE lov til å anklage dem eller bruke ord som gjør at de føler seg små.

Tenk deg en voksen som helt tydelig er sint, men som likevel snakker helt rolig til barna. Hvor forvirrende kan ikke det være for dem? Barna kan faktisk bli så usikre at de slutter å stole på oss!

Men hvordan kan vi være sinte uten å være redde for å ødelegge barna våre? 

Det er viktig at vi er oppriktige i våre følelser slik at barna unngår å bli forvirret. Vi må derfor helst ikke undertrykke følelsene våre ovenfor barna.

Det som er viktig å tenke på når vi blir sinte, og aksepterer våre egne følelser, er hva vi gjør og sier mens vi er sinte.

Vi må ikke glemme at noen av våre handlinger også må forhindres. Jeg husker veldig klart da min datter var spedbarn og hun gråt hver eneste natt. Av og til var jeg så trøtt og sliten at jeg rett og slett hadde lyst til å hive henne ut av vinduet der jeg satt i 2. etasje...

Jeg gjorde det selvfølgelig ikke, for heldigvis har vi en sperre for slikt, men i de øyeblikkene fikk jeg en forståelse for de som faktisk ender opp med å gjøre slike desperate ting.

Vi skal altså akseptere følelsene våre og vise sinnet vårt, men KUN hvis vi klarer å unngå ord og handlinger som skader barna. Hvis vi ikke kontrollerer det vi sier eller gjør, kan vi oppleve at forholdet vårt til barna blir skadet, eller at barnet selv blir skadet eller får ødelagt sin selvfølelse.  

Hvis barnet f.eks. har klart å ødelegge noe, og vi roper:

«Hva er galt med deg? Hvorfor klarer du aldri å gjøre som jeg ber om! Du gjør meg helt oppgitt! Du er alltid så fomlete og ødelegger ting. Jeg har ikke lyst til å gi deg noe nytt lenger! Du ødelegger jo alt likevel!»

I denne situasjonen får du sannsynligvis et barn som enten tenker «Mamma har helt rett. Jeg klarer aldri å ta vare på noe. Jeg kan bare gi opp.» eller «Dumme mamma, det var jo ikke min skyld! Hun er så slem som alltid skylder på meg! Jeg hater henne!».

Når vi blir sinte er det viktig at vi har fokus på å ikke anklage eller beskylde barnet og ikke bruke ordene «aldri» eller «alltid», men ha fokus på det som skjedde der og da, uten å dra inn fortiden.

Når jeg blir sint, blir jeg høylytt.

Heldigvis for meg er det flere måter jeg kan være høylytt på uten å skade verken barnet, mitt forhold til barnet, eller barnets selvfølelse.

Jeg kan snakke om forventninger: 

Altså beskrive mine egne forventninger.

Være tydelig og uten anklager. Kun beskrive hva jeg ønsker skal bli gjort. Unngå å snakke om alt jeg ikke vil skal gjøres, kun ha fokus på det jeg VIL skal gjøres. Da gir jeg barna rett fokus og hjelper dem til å gjøre "riktig" 

Jeg kan snakke også snakke om følelser: 

Altså mine egne følelser.

Da er jeg helt trygg! 

Det er jo ingen som vil føle seg tråkket på hvis jeg kun snakker om mine egne følelser.

Og du? Når du uttrykker dine følelser er det viktig å kun bruke ordet «jeg» og ikke «du»  Hvis du bruker ordet «du», er det fort gjort at barnet ditt føler deg som en anklage og da blir barnets eneste fokus å forsvare seg selv, i stedet for å gjøre det du ber om.

Altså, så lenge du holder deg til å snakke om dine forventninger eller følelser er du altså helt trygg, selv om du er sint, og sannsynligvis hever stemmen din.

På tross av bruken av høyt stemmevolum vil ikke ord som beskriver forventninger og følelser skade noen. De forteller ikke barnet at det er slemt, verdiløst eller ikke ønsket. De forteller at tålmodigheten til forelderen er over.

De modellerer også en sunn måte å uttrykke sinne og frustrasjon på, uten å angripe.

Selvfølgelig er det opprørende for et barn å bli skreket til av en sint og frustrert forelder. Det kan derfor ikke være slutten på historien. Det er viktig at voksen og barn sammen gjenoppretter det gode forholdet etter at situasjonen har roet seg.

Barnet trenger å vite at det er en vei tilbake inn i varmen. 

Derfor rydd opp etter deg, ved å si "unnskyld" for lydnivået, beskriv gjerne hvordan du tror dette føltes for barnet ditt og gjerne spør om lov til å prøve igjen: "kan vi begynne på nytt?"

Og det beste med det hele?  Vi er gode forbilder!

Barna våre pleier jo ikke alltid å gjøre det vi sier, men i stedet hermer de etter oss.

Derfor er det så nyttig og viktig at vi går foran som gode eksempler og viser dem hvordan vi håndterer ALLE våre sider. Også når vi er sinte.

Dette gjør du ved å vise sinnet ditt, samtidig som du unngår anklager og legger skylda på barnet, men i stedet snakker om dine følelser og forventninger.

Når du i tillegg sier unnskyld, gir du barnet ditt verdifull erfaring med at det er lov til å gjøre feil, både for små og store, bare vi rydder opp etter oss!

Masse lykke til med å teste ut dette! 💗

Kjenner du deg igjen?

Har kanskje du også blitt en sinnamamma/brølape/kjeftesmelle sånn som jeg var? 

Trenger du hjelp med sinnet ditt?

I januar starter jeg opp et sinnemestringskurs.

Hvis du er interessert, 

send meg gjerne en melding, så kan vi ta en prat