"Nå sprekker jeg snart!!"

Det er mange som mener at det å være sint, heve stemmen og kjefte på barn ikke er greit. De mener at barn er for sarte til å tåle slike reaksjoner. I foreldrebøker ser jeg sjelden referert noe om foreldres sinne, og i lærerutdanningen blir det heller ikke snakket om hva man skal gjøre som lærer, hvis man blir sint. Det virker som om det er litt tabu å snakke om. Vi foreldre og lærere skal være fornuftige og ansvarlige, og det innebærer tydeligvis ikke å bli sint. Jeg blir sint. Faktisk veldig sint, da jeg har et voldsomt temperament. Jeg blir sint både som mor og som lærer. Jeg flyr i lufta som en rakett, og lander ca. 10 sekunder etter, stort sett med et smil om munnen... Det finnes mange tips til hva vi voksne kan gjøre hvis vi blir sinte på barna: Ta noen dype magadrag, telle til 10, eller ta noen spretthopp ... Problemet er at når jeg er sint, klarer jeg ikke å kontrollere følelsene mine. Når jeg, for eksempel, flyr i lufta i en av de mange konfrontasjonene med min datter, hender det at jeg rett og slett ikke vil snakke rolig. Jeg har ikke en gang lyst til å møte følelsene hennes, da jeg føler at hun ikke fortjener det!   I «Hvordan snakke så barn lytter» metodene, er det mye fokus på å møte barns følelser. «Alle følelser kan aksepteres, men noen handlinger må forhindres» er det vi hele tiden skal ha fokus på ovenfor barna. Vi skal akseptere og prøve å forstå hvor disse følelsene kommer fra, og forhindre at farlige handlinger utføres. Men hva med våre følelser! Gjelder ikke det å akseptere følelsene at også våre følelser skal aksepteres? Jo, det er akkurat det det betyr. Vi skal selvfølgelig alltid prøve å kontrollere følelsene våre – være de rolige og trygge voksne. Problemet er at det er helt urealistisk at vi skal klare det alltid! Vi har lov til å bli sinte og heve stemmen ovenfor barn. Tenk deg en voksen som helt tydelig er sint, men som likevel snakker helt rolig til barna. Hvor forvirrende kan ikke det være for dem? Hva kan vi gjøre?   Det er viktig at vi er oppriktige i våre følelser slik at barna unngår å bli forvirret. Vi må derfor helst ikke undertrykke følelsene våre ovenfor barna. Det som er viktig å tenke på når vi blir sinte, og aksepterer våre egne følelser, er hva vi gjør og sier mens vi er sinte. Vi må ikke glemme at noen av våre handlinger også må forhindres. Jeg husker veldig klart da min datter var spedbarn og hun gråt hver eneste natt. Av og til var jeg så trøtt og sliten at jeg rett og slett hadde lyst til å hive henne ut av vinduet der jeg satt i 2. etasje... Jeg gjorde det selvfølgelig ikke, for heldigvis har vi en sperre for slikt, men i de øyeblikkene fikk jeg en forståelse for de som faktisk ender opp med å gjøre slike desperate ting. Vi skal altså akseptere følelsene våre og vise sinnet vårt, men KUN hvis vi klarer å unngå ord og handlinger som skader barna. Hvis vi ikke kontrollerer det vi sier eller gjør, kan vi oppleve at forholdet vårt til barna blir skadet, eller at barnet selv blir skadet eller får ødelagt sin selvfølelse.   Hvis barnet f.eks. har klart å ødelegge noe, og vi roper:

«Hva er galt med deg? Hvorfor klarer du aldri å gjøre som jeg ber om! Du gjør meg helt oppgitt! Du er alltid så fomlete og ødelegger ting. Jeg har ikke lyst til å gi deg noe nytt lenger! Du ødelegger jo alt likevel!»

I denne situasjonen får du sannsynligvis et barn som enten tenker «Mamma har helt rett. Jeg klarer aldri å ta vare på noe. Jeg kan bare gi opp.» eller «Dumme mamma, det var jo ikke min skyld! Hun er så slem som alltid skylder på meg! Jeg hater henne!».

  Når vi blir sinte er det viktig at vi har fokus på å ikke anklage eller beskylde barnet og ikke bruke ordene «aldri» eller «alltid», men ha fokus på det som skjedde der og da, uten å dra inn fortiden. Når jeg blir sint, blir jeg høylytt. Heldigvis for meg er det flere måter jeg kan være høylytt på uten å skade verken barnet, mitt forhold til barnet, eller barnets selvfølelse. Det gjelder å ha fokus på å beskrive mine forventninger, eller mine følelser. Rett og slett bruke akkurat de samme metodene som når vi skal oppnå samarbeid, men mye mer høylytt ...

Om morgenen sliter jeg f.eks. med å få barna inn i bilen. Beskjeden har de fått flere ganger, uten resultat, og jeg er på nippet til å sprekke. Da kan jeg bruke kun ett ord, med all min frustrasjon pakket inn i det ene ordet: «BILEN!!». Med stor sannsynlighet vil ikke ordet «bil», selv om det er sagt med et høyt volum, gi noen varig skade på psyken til et barn.

Hjelper ikke det ene ordet, kan jeg bruke sinnet mitt til å gi informasjon når jeg f.eks. ser en storebror som er fysisk mot en yngre bror og rope: «BRØDRE SKAL IKKE SPARKES PÅ!», eller jeg kan sterkt uttrykke mine følelser ved å rope: «JEG BLIR SKIKKELIG SINT NÅR JEG SER EN LILLEBROR BLI SPARKET!» Jeg kan også beskrive det jeg ser: «Jeg ser noen bli skadet!!!»  Hvis ingen av disse metodene virker, kan du ta aksjon og si: «Jeg kan ikke tillate at noen blir slått! NÅ TRENGER VI EN PAUSE. Fort, du til ditt rom og du til ditt!»

  Når du utrykker dine følelser er det viktig å kun bruke ordet «jeg» og ikke «du» (Bruk eksempelet over og ikke «jeg blir sint når du sparker lillebroren din».) Hvis du bruker ordet «du» anklager du barnet ditt, og da blir barnets eneste fokus å forsvare seg selv, i stedet for å gjøre det du ber om. Ingen av disse ordene skader. De forteller ikke barnet at det er slemt, verdiløst eller ikke ønsket. De forteller at tålmodigheten til forelderen er over. De modellerer også en sunn måte å uttrykke sinne og frustrasjon på, uten å angripe. Selvfølgelig er det opprørende for et barn å bli skreket til av en sint og frustrert forelder (eller lærer). Det kan derfor ikke være slutten på historien! Det er viktig at voksen og barn sammen gjenoppretter det gode forholdet etter at situasjonen har roet seg. Barnet trenger å vite at det er en vei tilbake inn i varmen. Hvordan vi kan gjøre det, skal vi høre om i neste innlegg.   Ønsker du å lære mer om hvordan du kan få barna dine til å samarbeide med deg? For mer informasjon om kurset "Hvordan snakke så barn lytter", klikk her. Barnepraten har også kurset: "Søsken uten rivalisering". For mer informasjon, klikk her.  

0 kommentarer

Det er ingen kommentarer ennå. Bli den første til å legge igjen en kommentar!

Legg igjen en kommentar