Et foredrag jeg aldri glemmer...

For mange, mange år siden var jeg på et foredrag som jeg aldri kommer til å glemme. Det var en del av et seminar om «Hvordan håndtere vanskelige personer». Det første foredraget ble holdt av en sprudlende nordlending. Jeg husker ikke hva det handlet om, men jeg husker hun var veldig fargerik og vi lo mye. Deretter var det lunsj, en tung, deilig hotellunsj, som medførte at døsigheten banket på døra i det øyeblikket jeg satte meg på plass i salen igjen. Jeg husker en eldre, alvorlig herre i mørk dress som gjorde seg klar, og jeg tenkte: «Å nei, jeg kommer til å sovne!» Men John Berglund (bildet) gjorde mine fordommer til skamme – til de grader. For meg var det et virkelig uforglemmelig foredrag. Ikke på grunn av vitser, bevegelser, grimaser eller andre effekter. Det var kun budskapet. Han fortalte en historie som har fulgt meg siden. Den handlet om en dame, vi kan kalle henne for Kari, som kontaktet senteret hvor han og flere andre kolleger innen psykiatrien jobbet, for å få hjelp. De hadde egentlig ikke tid, men måtte til slutt gi Kari en time etter noen uker, da hun var så desperat at hun truet med å ta livet sitt. Etter flere konsultasjoner for å finne ut hvorfor hun var så nede at det eneste riktige for henne var selvmord, fant de til slutt årsaken. Mange år tidligere hadde tanta til Kari sagt noe til henne. Det var ikke noe hyggelig, absolutt ikke en ting man burde si til noen, men denne setningen gjorde at Kari ble veldig lei seg. Hun klarte ikke å dra på jobben, ble sykemeldt, deretter ufør og til slutt gikk det altså så langt at hun bare ville ta livet sitt. Alt dette pga. en setning som tanta kanskje ikke husker å ha sagt, engang! Etter en god del flere timer med terapi, klarte de sammen å fjerne den makta som den setningen hadde over Kari, og hun kunne endelig begynne å leve livet igjen. En sterk historie - en historie til ettertanke. Vi har alle et ansvar, både ovenfor andre og oss selv, og jeg summerer det i to setninger: Vi må være forsiktige med det vi sier til andre, spesielt hvis du ikke kjenner bagasjen til den du snakker med. I slike tilfeller vet vi ikke hvordan den andre parten vil reagere – egentlig. Med andre ord – snakk til andre med respekt! Dette gjelder både ovenfor voksne, men spesielt barn. Både jeg og flere av mine venner har med oss setninger fra barndommen som aldri forsvinner. Setninger uten respekt og forståelse, men som sitter i oss som sannheter, da de ble sagt av voksne som vi respekterte. Ordets makt. Vi må være forsiktige med hva vi sier til oss selv! Dette var det som virkelig satte spor i meg fra dette foredraget, fordi dette var noe jeg aldri hadde tenkt på. Vi velger nemlig selv hvordan vi skal reagere på andres utspill! Enten kan vi si til oss selv at dette er en sannhet og ta det til oss, eller vi kan si at dette bestemmer jeg meg for at egentlig ikke betyr noe, og prøver derfor å glemme det så raskt som mulig. Jeg kan ikke si til noen andre: «Ååå, du gjør meg så sint!». Det er nemlig mitt eget valg om jeg skal bli sint eller ikke. Jeg sier ikke at det er lett, men det er dette som er essensen i historien til Kari. Hun kunne valgt å ikke ta tanta sin setning til seg, og deretter unngått den spiralen som kunne hatt et så tragisk utfall. For meg var dette ganske revolusjonerende denne dagen, og kanskje har jeg gitt dere noe å tenke på. Uansett, er det viktig å snakke til både voksne og barn med respekt. Vei dine ord, da de kan henge med en person resten av livet. Og du, er det noen som sier noe respektløst til deg, er det DU som bestemmer om dette er verdt å høre på. Aldri glem historien til Kari, slik at du unngår en slik skjebne. Husk at du er herre over ditt eget liv og dine egne følelser. Ikke glem: dette må du også videreføre til dine barn! Har du noen kommentarer eller egne erfaringer, hadde jeg vært utrolig takknemlig hvis du vil dele det med meg! Kontakt meg gjerne eller legg igjen en kommentar.

0 kommentarer

Det er ingen kommentarer ennå. Bli den første til å legge igjen en kommentar!

Legg igjen en kommentar