Kan barna mine smøre sin egen lunsj?

Da jeg gikk på barneskolen var jeg et nøkkelbarn (for de som ikke kjenner uttrykket, hadde jeg to arbeidende foreldre og kom derfor hjem til tomt hus hver dag etter skolen – med nøkkelen rundt halsen.) Før skolen kokte jeg min egen kakao hver dag. Det hører med til historien at den kokte over nesten hver dag, da jeg ofte glemte hvor raskt melk plutselig er varm nok og begynner å renne over kjelen, men den var god likevel... Husker også at jeg skrelte poteter og kokte dem så de var klar til middag osv....  Jeg sitter igjen med den bestemte følelsen av at jeg hjalp til ganske mye hjemme – som nøkkelbarn og den eldste av barna var det kanskje naturlig, men nå sitter jeg her med to ganske store barn (5. og 7. klasse) og føler at de slipper litt lett unna...

I vår familie er det jeg som lager frokosten og lunsjen til barna. Det fungerer egentlig helt greit, så lenge jeg holder meg til det jeg vet barna liker. Problemet er at jeg har en venninne. Hennes barn har laget sin egen lunsj siden de gikk i første klasse, og jeg må innrømme at det høres fristende ut. Slippe den ekstra oppgaven i en alltid travel morgenstund.

Men mine barn lage egen lunsj? Hvordan klarte venninnen min å få sine barn til å gjøre det?

Det å gi barna sjansen til å gjøre ting selv gjør dem selvstendige, men enda viktigere er det at det bygger selvfølelsen deres. Et barn vokser innvendig når det oppnår en mestringsfølelse. Enhver liten opplevelse av mestring er med på å bygge stammen som skal støtte dem resten av livet. Hjelpe barna våre med å bygge den stammen er den største gaven vi som voksne kan gi dem!

Årsaken til at venninnen min sine barn gjør det selv var visst noe så enkelt som at de ikke var fornøyde med maten som faren lagde til dem. Dermed fikk de selv oppgaven. Barna bestemmer selv hva de vil ha på, men valgene er styrt innen bestemte rammer, da det er foreldrene som gjør innkjøpene. Resultatet er barn som spiser maten sin og som samtidig får med seg en verdifull erfaring til voksenlivet.

Jeg har en annen venninne som fikk barn lenge før oss. Der i gården var foreldrene så kloke at de forstod at det etterhvert ville gjøre livet lettere for dem å la barna gjøre ting selv. I alle situasjoner det var naturlig, lot de barna gjøre ting selv. De brukte en liten krakk slik at barna nådde opp til springen for å selv kunne ta seg litt vann (ikke med en plastikk kopp - et vanlig glass var helt fint). De fikk barna til å klatre opp i badekaret alene, de ga dem vanlige tallerkener i stedet for plast tallerkener, og det var ikke noe 'her kommer flyet', barna fikk velge selv hva de hadde lyst på (fra utvalget på middagsbordet, eller tilgjengelig pålegg) og spiste selv, samme hvor mye søl det ble eller hvor lang tid det tok. Jeg husker jeg var helt sjokkert og i tillegg utrolig imponert over denne strategien – og da spesielt tålmodigheten deres. Imidlertid fortsatte disse kloke foreldrene på denne måten, og nå mange år etter har jeg aldri sett to mer selvstendige, trygge og lykkelige barn.

”How to Talk So Kids Will Listen & Listen So Kids Will Talk” har et helt kapittel om oppmuntrende autonomi, og jeg innrømmer at dette er det kapittelet jeg har mest problemer med. Jeg vil at barna mine skal klare å gjøre ting selv, men opp igjennom årene har jeg ikke hatt tålmodighet til å vente på tiden det tar for dem å kneppe knappene, knyte skoene, hjelpe til med å lage mat og rydde sine rom. Det er så mye raskere og enklere å gjøre det selv! I tillegg mener jeg selvfølgelig at jeg gjør det bedre enn dem... Problemet er at jeg vet jeg gjør barna mine en bjørnetjeneste.

Kanskje jeg rett og slett må ta et lite oppgjør med min egen utålmodighet og krav til ”perfeksjonisme”. Nå er barna mine så store at de fint klarer å knyte egne lisser og rydde sine rom. Kanskje mitt nyttårsløfte for 2018 er å jobbe videre med barnas selvstendighet, starte med å gjemme nugattien, og overtale dem til å smøre sin egen lunsj?

 

Jeg ønsker deg også masse lykke til i arbeidet med å få trygge og selvstendige barn, og håper at det nye året kan bringe noen positive forandringer i forholdet deres.

GODT NYTT ÅR!

 

Det står mer om hvordan bygge barnets selvfølelse i innleggene: ”Hvordan gi barn bedre selvfølelse?” og ”Kan man rose feil?” i bloggen til Barnepraten.

Er du interessert i å lære metodene som fremmer respektfull kommunikasjon mellom barn og voksne og som samtidig bygger barns selvfølelse?

Barnepraten har stadig oppstart av nye kurs. Klikk her for mer informasjon om kurs, eller her for påmelding.