Jo mindre, jo bedre

Jeg husker hvordan det var å komme hjem fra korpstur og møte en vegg av spørsmål fra mamma:

"Hvordan har du hatt det?"

"Hva gjorde du?"

"Hva spiste du til middag? Frokost? Lunsj?"

"Hvem var du mest sammen med?"

"Hadde dere mange tilhørere på konsertene?"

"Fikk du sovet nok?"

Heldigvis for mamma var jeg en pliktoppfyllende, åpen jentunge som ønsket å fortelle henne hver eneste detalj som hun var så ivrig etter å vite. Sånn er jeg. Åpen og glad for å dele.

Jeg husker den samme situasjonen som fant sted noen år senere, men denne gangen var det min bror som kom hjem fra speiderleir - og i motsetning til meg - var ikke han så ivrig etter å dele. Sånn er han. Privat og klar til å dele når det passer han.

Er det en av disse som er rett eller gal? Selvfølgelig ikke. Alle er vi forskjellige, og det inkluderer også barn.

Å stille for mange spørsmål kan få barna til å føle seg under press, dyttet inn i et hjørne og få panikk. Faktisk, noen ganger har de ingen anelse om hva svaret er. Å spørre et barn om hva det tenkte da det tegnet på veggen kan rett og slett være sløsing av tid. Spesielt hvis du eller barnet ditt er opprørte (ikke den beste tiden til å prøve å løse problemer). I tillegg kan det være at barnet ikke tenkte noe verdens ting på dette tidspunktet, og kan ikke forklare dette verken for seg selv eller noen andre for den saks skyld.

Jeg har i dag en "deler" og en "ikke-deler". "Deleren" forteller alt jeg har lyst til å høre og mer til. "Ikke-deleren" er det verre med, og så vanskelig som det enn er å ikke spørre en million spørsmål når vi møtes på ettermiddagen (Hvordan var skolen? Har du hatt det gøy? Hva gjorde du? Spiste du lunsj? Leksene dine?) prøver jeg så godt jeg kan å kun si: ”Det er så godt å se deg!"

Og vanligvis, enten umiddelbart eller senere den ettermiddagen, kommer svarene på det jeg lurer på av seg selv ... selv fra "ikke-deleren".